Min vei tilbake

I 2018 var jeg utsatt for en arbeidsulykke som fikk dramatiske konsekvenser for meg.

Jeg ble jeg satt ut av arbeidslivet etter det som skulle vise seg å være omfattende skader, både fysisk og psykisk. Det gir utslag i store smerter og til tider store kognitive utfordringer. Jeg kan til tider ha vanskeligheter med å forklare meg. Språket forsvinner noen ganger. Jeg lever med kroniske smerter og må til tider isolere meg. Jeg kan bli fullstendig satt ut av spill ved stress. Og av støy. Og av å gå å handle på butikken. Og å forholde meg til flere enn EN person om gangen. Det kan være vanskelig å være med venner. Et festlig lag kan være overveldende og fullstendig utmattende..

Det har vært vondt å være i prosessen ved å finne ut av ting. Å måtte kjempe i og mot det offentlige, der du skal FÅ hjelp. Stå på uendelige lange ventelister for å komme til hos spesialister for å få svar på hvorfor. Å måtte forklare omgivelsene hvorfor. For at noen skulle SE. Høre... Noe folk kunne relatere seg til. De nærmeste. De andre. Som OM det ikke var og er vanskelig nok for meg...

Og igjen høre fra de samme spesialistene; at det har gått FOR lang tid siden ulykken for at de kan hjelpe meg....eller; vi kan gi deg medisiner mot dine kroniske og varige smerter, men som sløver deg ned. Som igjen forverrer mine kognitive plager ytterligere....Og i fortvilelsen av å være i LIMBO; å vente på svar på hva som var galt med meg; så var DET som fikk meg helt til bunns...Det var å bli utsatt for uverdig, langvarig press fra arbeidsgiver. Det sendte meg i tillegg ut i en depresjon. Jeg fikk heldigvis profesjonell hjelp for å komme ut av depresjonen. Men FOR en påkjenning. Det var en erfaring jeg gjerne skulle vært foruten

Jeg er evig takknemlig for at jeg til slutt tok kontakt med en privatpraktiserende spesialist i nevrologi. Endelig fikk jeg svar! Flere og grundigere forklaringer og ikke minst diagnoser på HVORFOR. Og nå har jeg fått noen løsninger på hvordan smertebehandle...

Svarene har gitt meg større ro. Til å bearbeide. Til å erkjenne. Til å ta hensyn. Sånn at jeg kan bedre ta vare på meg selv.

Det har vært tungt å erkjenne funksjons-tapet. Det har vært en sorgprosess...

I mitt første møte med NAV på veien videre etter ulykken, var jeg heldig. Den aller første konsulenten på NAV var en utrolig profesjonell dame. Som virkelig brente for det å hjelpe! Og hadde det ikke vært for akkurat henne, så hadde jeg nok ikke klart å tro på at jeg kunne klare å videreutdanne meg. Hun sa "Ikke gi deg! Du klarer det. Og om du ikke gjør det, skal vi hjelpe deg likevel" Jeg er evig takknemlig for at hun ga meg håp, styrke og at hun regelrett sa: "Kjemp i mot oss. Kjemp i mot NAV. Hvis du får avslag. Kjemp videre. Klag..." Tenk at hun sa det til meg! Kanskje fordi hun ikke hadde noe å miste lenger... Hun skulle dessverre slutte i jobben...

Og den enkleste veien for meg for å komme tilbake i arbeid under AAP-perioden for meg, var å fortsette utdanningen min som fotograf: Videreutdanning i fotografering på digitale flater. Basert på Lightroom og Photoshop.

Jeg satte i gang i opplæring og samarbeid med Helge-John Hildershavn ved X-Office i Bergen

I 2019, et år etter ulykken, begynte jeg sakte men sikkert å fotografere igjen for første gang etter det fatale fallet. Som terapi. Som noe lysbetont. Noe som ga meg håp. Håp om å reparere, reparere det jeg ikke visste. Og jeg fortsatte min andre store pasjon; å leve som et hage-menneske. Jeg dykket ned i blomster-overflater på macro-nivå med kameraet. Lekte meg med motlys og jaktet på mellomrommene som dannes mellom blomstene. Der hvor lyset siver inn….

Jeg jobber i energi-følt-modus når jeg fotograferer. Jeg er er et følelses-menneske som aktivt bruker sansene for å fryse øyeblikket. Historier blir til. Lys, lyd, lukt, bevegelse, farger, alt påvirker energien i bildene mine. Hele følelsesregisteret legger jeg igjen i dem: Glede, håp, smerte, sorg….

I lang tid etter ulykken følte jeg at kreativiteten min var innelåst i et rom jeg ikke lenger hadde nøkkel til. 

Et sted jeg ikke kunne besøke mer.

Det har vært vondt.

Sakte men sikkert er kreativiteten min tilbake. Jeg erkjenner at jeg aldri vil bli som før, men prøver å finne nok ro, nok tro, til at jeg skal klare å skape noe. 

Skape noe vakkert.